Young guns for glory - Lidenskap for isklatring

^{Eric Sundquist og Aniek Lith på vei til Pollfjellisen}

^{Tekst og foto: Ada Dranger}

Isklatring og kjent som kunsten å ikke fryse kan for veldig mange virke som en utrolig sær og slitsom aktivitet. Det var ihvertfall det jeg tenkte for litt over et år siden og det syns jeg forså vidt til tider ennå. Spesielt når jeg får tidenes neglesprett i hendene eller sklir når jeg står på standplass da jeg prøver å finne en mer behagelig posisjon som ikke stopper blodtilførselen til beina.

Mitt navn Ada Dranger, jeg er 23 år og er født, oppvokst og fortsatt bosatt i Tromsø. Jeg studerer til å bli sykepleier og jobber med barn og ungdom, men først og fremst står jeg på ski. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Faren min tok meg og min bror med på topptur allerede før jeg var stor nok til å passe randoneesko. Han bar alpinsko og ski på ryggen, imens jeg gikk på langrennsski med feller opp. En klassik barndomsminne for mange barn med foreldre som er over gjennomsnittet interessert i fjell. I senere begynte jeg å klatre og har nå klatret i 4-5 år og i likhet med skikjøring ble jeg helt oppslukt. Når det kommer til isklatring er det kun 1 år siden jeg fikk øynene opp grafsing og is og frysing ved standplass. Her er fortellingen om det.

^{Aniek Lith på vei opp ei linje i Lyngen}

Jeg besøkt broren min i Canada i et par måneder rundt nytt år 2019/2020. Målet med turen var å stå på ski og å se ulike deler Canada. Til tross for høy skredfare og lite snø tok vi turen den Canadiske delen av The Rocky Mountains. Vi hadde hørt om spektakulære fjell og landskap, og ja det var det absolutt. Det vi derimot ikke hadde hørt om var de store isfallene i området. Det jeg derimot ikke hadde hørt om var alle de store fossefallene som du finner i the Rockies. Da jeg kom fram til høyfjellshotellet var det jeg og turfølge mitt som var der for å stå på ski, resten av gjestene var isklatrere. Jeg endte opp med å ta badstu sammen med to canadiske isklatrere, og som med klatrere flest var det mye «name-dropping» og eventyrlige fortellinger fra isklatring. Hotellet var i tillegg fylt opp med magasiner som Rock and Ice, Gripped og Climbing, og hadde noen av de første utgavene fra midten av 80-tallet. Jeg var solgt.

^{Craging i Kroken utenfor Tromsø}

Da jeg kom hjem fra Canada i februar i fjor sendte jeg melding til Merrick Mordal og Thea Røhme, for å høre hva slags utstyr jeg skulle skaffe meg. Jeg fikk et par Peltz monopoint av Merrick og lånte hennes Petzl Charlet, og jeg var dermed klar for min første ordentlig isklatretur. Det ble kun to klatreturer den vintersesongen. Som de fleste har fått med seg var det tidenes snøvinter i Tromsø i 2020 og skikjøring ble første prioritering. Til tross for at det ble lite isklatring i fjor var jeg fortsatt motivert for mer og prioriterte å kjøpe det jeg trengte av isklatreutstyr i høst. Blant annet Petzl Nomic og Petzl laser speed. Da det tok sluttet på snø i Tromsø julen og det så svært mørkt ut for skikjøring var jeg klar for å ta i bruk det nye utstyret mitt!

^{Bilde av Merrick Mordal fra min første isklatretur i Tromsø}

Isklatresesongen startet allerede på høsten med drytool trening i carporten hos Merrick og når isen var formet seg dro vi til et steinbrudd ved alpinanlegget i Tromsø for å lapse på topptau. Rundt juletider og over nytt år ble det mange turer i både i Tromsdalen og på Kvaløya. 

^{(1) Eric Sundquist på vei opp ei linje i Tromsdalen (2) Meg og Ludwig Herder en snøfull dag i Tromsdalen}

 Det ble mange turer i Tromsdalen hvor man finner linjer fra WI2 til WI5, fra 1-3 taulengder. Etter ha å rundet de fleste linjene følte jeg meg klar for lengre eventyr. Jeg, Eric Sundqvist og min samboer Ludwig dro vil til piggsteinsfossen i Nordkjosbotn. Der fikk både jeg og Ludwig ny pers i antall taulengder på is! Helt magisk rett og slett.

^{(1) Ludwig Herder sikrer Eric Sundquist opp Piggsteinfossen (2) Eric Sundquist i første rappell}

 Etter en hviledag satte jeg og Eric kursen mot Lyngen og Pollfjellet. Vi hadde lest om flere linjer på pollfjellet, blant annet Ras Al Gully (WI4, AI3). Ei linje som krever at det er et tynt snødekke, noe det absolutt har vært den siste tida her i nord. Første noterte bestigning var gjort i 2013 av Ørjan Thomassen og Jirka Pitelka. Da vi parkerte og startet å gå innover gikk vi blant annet forbi Havella, som også er en kjent linje og som er noe kortere. Vi sto lenge og vurderte om vi skulle droppe de opprinnelige planene da vi hadde kommet fram til parkeringen noe seinere enn planlagt. Vi bestemte oss heldigvis for å gå litt lengre inn for å se på Ras Al Gully, og da vi kom fram til innsteget tok det kun noen få sekunder før vi bestemte oss for å prøve. Vi var begge enige om vi nok bare rakk halvparten. Da vi var kommet 6 taulengde opp og klokka kun var kun tre og det fortsatt var noen lys igjen så vi muligheten for å klatre hele linja. Linja gikk i ei smal renne de første ca 300 meterne for så å  gå over et ca. 120 meter langt snøflanke og endte opp i en 100 meter lang isfall. Etter 600 m med is og snø toppet vi ut, og etter ca. 12 rappeller var vi nede ved innsteget og klokka halv 12 var vi i tilbake i bilen.

^{1) Eric Sundquist på følger 5 taulengde på Ras Al Gully (2) Ras Al Gully}

To dager etter at vi hadde gått Ras Al Gully var vi igjen tilbake ved Pollfjellet. Denne gangen med Pollfjellisen (WI4/5) i sikte og med Aniek Lith med på laget. Linja var også gjort i 2013 og av Ørjan Thomassen og Thomas Mehling, og i likhet med Ras Al Gully krevde den spesielle forhold. Linja er er noe hardere og da var det godt å ha Aniek på laget. Vi var alle tre godt kjent både som venner og som klatrepartnere, og en effektiv trio. Og etter 8 taulengder, 7 rapeller og 12 timer var vi tilbake i bilen. 

^{(1) Aniek Lith opp 5 taulengde på Pollfjellisen (2) Eric Sundquist følger opp 5 taulengde på Pollfjellisen} 

^{(1) Pollfjellisen (2) Eric Sundquist følger opp 7 taulengde på Pollfjellisen}

Se utvalget av isklatreutstyr her