Topptur med Elsykkel: Transport til Fjellene

^{Tekst: Eivind Aanesen / Foto: Eivind Aanesen, Robert Robertsen.}

Etter en vinter i Nord-Norge hvor snødekket stort sett har bestått av vedvarende svake lag med tidvis innslag av snø og regn begynte endelig fremtiden å se lysere ut. For omtrent halvannen uke siden var vi så «heldige» at vi fikk enorme mengder nedbør i form av regn. Mildværet strakk seg opp mot tusenmeterstoppene og skulle vise seg å gjøre snødekket gjennomvått opp til om lag 700 meter. Kanskje enda høyere opp lengst ut mot kysten. For to dager siden besøkte jeg Sørtinden som ligger i Tromvik på Kvaløya. Dette er en topp på 724 meter med flere fine nedkjøringer. På toppen av Sørtinden skulle det vise seg å være et stabilt snødekke med god bærende skare og 30 cm løs ubunden snø på toppen. For første gang på det som føltes som en evighet var det mulig å bevege seg i skredterreng. 

Dagen etter besøkte Robert Robertsen og jeg en klassisk renne som ligger i Grøtfjorden på Kvaløya. Navnet «Helvetesveita» høres kanskje ikke så innbydende ut, men da vi kjørte forbi renna i bil dagen før var den veldig innbydende. Renna, som egentlig er en del av en klatrerute, strekker seg opp mot Nonstinden (739 moh.). Til tross for at det var vindstille, stabile temperaturer og pent vær ble vi sjokkert da den på vei opp rant ned litt snø fra toppen. Vi holdt oss litt i kanten av renna på vei opp for å unngå å bli truffet av denne løse snøen. Veien ned var som planlagt bratt, og med litt mindre god snø enn vi i utgangspunktet hadde sett for oss. 

Da vi kom ned til bilen begynte vi å snakke om hvor turen skulle gå dagen etter. Endelig er det brattkjøringsforhold tenkte vi. Dette må vi utnytte. Vi begynner å se oss rundt i området i Grøtfjorden der bilen står parkert. Her finnes det uendelig mange muligheter. Alt fra Zapffetoppen, Baugen, Ramnberget, Breitinden, Styrmannstinden, Revbergtinden for å nevne noen. Etter å ha kikket oss litt omkring falt øynene bort fra Kvaløya. Vi stod nå og kikket rett nordover mot Vengsøya. Tidligere i høst var jeg på løpetur på nettopp Vengsøya. Her finnes det en fin ryggtravers hvor rundturen ligger på ca 12 kilometer. Jeg kunne huske jeg la merke til terrenget der ute, og tanken slo meg om hvorfor jeg aldri har vært på ski her. Fra tidligere skiturer på Kvaløya hadde jeg jo lagt merke til at det finnes renneformasjoner og bratt terreng som snør igjen der ute. 

Vi snakket ikke så mye mer om Vengsøya og bestemte oss for å planlegge ferdig da vi var kommet hjem og fått ting på tørk. Robert sendte meg en melding hvor han lurte på om jeg hadde bestemt meg for å dra til Lyngsalpene, eller om jeg ble med på å gjøre noe gøy i nærområdet. Jeg var usikker, men Vengsøya kom til tankene mine igjen. Men er det så kult? Enten blir den «innmarsj» på asfalt, ellers må vi ha med bilen over. Det var da det slo meg. Jeg er så heldig å ha venner som jobber på en lokal sykkelbutikk som leier ut demosykler.  

Jeg videreformidlet ideen til Robert som ikke var vond å be. Han sendte over et par bilder fra rennen vi tidligere hadde snakket om. Bildene var noe overeksponert og det var vanskelig å se om rennen var fylt igjen med snø. Vi hev oss rundt, plukket opp syklene og begynte å pakke sekken. Vi sjekket ulike kartverk for å prøve å innhente informasjon om hvor bratt og bred renneformasjonen var. Det er sjeldent jeg har sett så mye variasjon i ulike kartverk. 

Siden variasjonen var så stor bestemte vi oss for å pakke med oss isøks og stegjern. Dersom vi hadde hatt behov for tau, isskruer eller kamkiler hadde sannsynligvis ikke skikjøringen blitt noe å skryte av uansett, så dette lot vi være hjemme for denne gang.

07:30 dagen etterpå var vi om bord i ferga med syklene parkert på dekk. For å være ærlig var vi begge mest gira på sykkelturen vi hadde vi vente. Vi hadde begge drømt om duften av blomster, vår, sol, tørr asfalt og t-skjortevær. Realiteten viste seg å være noe annerledes. Da vi kom i land på Vengsøya luktet det fisk, noe vi ut fra erfaring vet det gjør flere plasser i Nord-Norge. De fine dronebildene vi hadde sett for oss blant blomstereng, midnattssol og i t-skjorte var erstattet med frisk bris, snø i lufta, is på veiene, dobbel dunjakke og en tanke om at en skulle pakket med votter fremfor hansker. Vell fremme parkerte vi syklene og gjorde oss klare for å besøke nytt terreng.

Vi ble overrasket over hvor mye mindre snø det var her sammenlignet med vi hadde funnet dagen før i Grøtfjorden, kun 4 nautiske mil unna. Vi reiste tvil over hele opplegget, men fortsatte å marsjere mot renna. Etter en times gåing stod vi i bunn av renna, positivt overrasket. All snøen som skulle ha falt jevnt over Vengsøya må ha blåst rett inn her, tenkte vi. Renna var slakere enn antatt, kanskje rundt 40 grader i snitt. Vi kunne senke skuldrene og begynne å traske opp renna. 

Vi hadde ingen hastverk, for det var jo meldt sol. Sol er bra for fine dronebilder. Kanskje vi kunne gjenskape et hint av vår, blomsterdufter, t-skjortevær og god stemning. På vei opp fikk vi solglimt som gav oss nye håp og fine bilder. 



Vel oppe skinner sola akkurat som bestilt. Vi prøver å være raske med å få støvlene i kjøremodus, skiene på beina og sekken på ryggen igjen. Robert finner frem drona mens jeg dobbeltsjekker at støvlene er i kjøremodus. Den blemma har jeg gått på for mange ganger før. Jeg tar en hoppsving for «å teste snøen» sier jeg. I realiteten skulle jeg sjekke om støvlene var kjøremodus en tredje gang. I tillegg er behagelig å drepe litt nervøsitet gjennom å ta den første svingen på forhånd. 

Robert forteller at han er klar. Perfekt, vi rekker akkurat å få filmet litt skikjøring med sol på fjellene, tenkte jeg. Jeg tar stavene i kjøremodus, og teller ned fra fem.

Fem… Fire.. Tre… To… En… Kjører. 

Jeg hadde flaks. Det ble sol og god sikt, og det hele veien ned renna.

Robert var mindre heldig med sikten da lyset ble noe flatt mot slutten av renna for hans del. Vel nede begge to, fylt av adrenalin, ble det selvfølgelig en tur nummer to. Været snudde om igjen, det begynte å snø og vi trasket videre til neste topp i full whiteout. Vi hadde planlagt å sjekke ut en brattere linje fra toppen av Vengsøytinden (764 moh.). Med relativt små fjell, sammenlignet med Lyngsalpene, gikk gåinga fort. På skaret mellom Vengsøytinden og Horntinden sprakk det plutselig opp (skyene, ikke snøen heldigvis). Vi tok en hasteavgjørelse om å en siste gang prøve å gjenskape blomsterduften, vårstemning og utsikten mot Senja. Vi var kjapt fremme med kamerautstyr, og Robert satte støvlene sine i kjørefunksjon. 3-2-1 kjører. 

Der satt den! Tenkte jeg. Endelig, et etterlengtet bilde av pudder og sol. Sjelden vare i Troms denne sesongen. Jeg la kameraet i sekken og satte utfor. Da Robert stod klar for å filme meg hadde det selvfølgelig skyet igjen. Det er vell bare sånn det er med været på kysten. Uansett var vi begge fornøyde med dagen og bestemte oss for å kjøre ned slik at vi var ute i god tid til ferga. Vi pakket skiene på ryggen, syklet mot fergekaia og timet fergen perfekt. Det var bare ett problem. Vi hadde sett på ankomsttiden og ikke når ferga skulle dra. Vell vitende om at fergen nå skulle ligge til kai et par timer dro vi på sightseeing med syklene. Etter å ha syklet to minutter ramlet vi til vår overraskelse over en lokal nærbutikk. Kult at de har butikk her tenkte vi. Gjennom vinduene så vi en sittegruppe med fire stoler, en kaffemaskin og i kjøleskapene kunne vi så vidt se kald pils. Perfekt, vi setter oss inn her, varmer oss med en kopp kaffe, og tar en pils for å feire nok en vellykket dag. Etter å ha tæppet bankkortet i betalingsterminalen, på vei for å slå oss ned, bryter den ansatte ut: «Vi lar ikke gjester sitte her nå på grunn av coronasituasjonen». Da slo det oss at det var en realitet å komme tilbake til i Tromsø. I det minste hadde vi god tid til å teste ut turbo-funksjonen på elsyklene og prøve å lære oss å steile.