Sju karer dro til Jordan for å klatre i Barrah Canyon.

^{Tekst: Mads Gausdal / Foto: Vegard Brandt Slevigen}

Endelig eventyr igjen. En flybillett, en gammel uoversiktlig fører fra toognitti og to uker til rådighet, resten blir tatt på gefülen. «Er ikke meldt noe regn ifølge YR appen, forsåvidt litt usikker hvor mye denne er til å stole på da, Jaja, «Insha Allah» som de sier.  «JallaJalla» ropes det mens vi hamrer på taket til den halvdøde Hiluxen som ser ut som den har hatt en rolle i en av Mad Max filmene. En del Postman Pat giring før vi er på vei, sju karer og bagasje bak i kassa. Barrah Canyon Next. 

Vi befinner oss blant menn i hvite kjortler ridende på enten kameler eller Hiluxer, en del rød sand og fjell få av oss har før sett maken til.  

«Nå skjønner jeg hvorfor filmen The Martian ble spilt inn her» kommer det fra Aslak. 

Wadi Rum er stedet, og Jordan er landet. 

«Det må ha vært rimelig sjukt å komme her som de første klatrerene i fireogåtti, helt OK med muligheter. Børge står med bøyd nakke og skuer oppover det kontinuerlige risset til klassikeren «Merlins Wand».

På vei ut til Barrah Canyon.

Tony Howard, en kjent klatrer for mange etter blant annet Rimmonruta i 65, var en med tre andre som kom hit i 84 som noen av, om ikke de første klatrerene til området. Med muligheter for flere mannsalderer, hadde de flere sesonger og ga etterhvert ut «Treks & Climbs in Wadi Rum» i 92, som fortsatt er den eneste engelske føreren for området såvidt vi har funnet. Med en del mindre gode skisser og enkelte utdaterte rappelruter er det ofte eventyr å by seg ut på rutene beskrevet i boken. Rutene er gradert i et eldre fransk system hvor 6a+ kjennes ut som en typisk stiv Romsdal 6er (om det er lov å si).

Med to uker til rådighet der vi ankom Wadi Rum en sen søndagskveld, var det ikke så mye annet som var planlagt enn at det skulle klatres. Første natten ble brukt i en hundebakgård under blikktak, før vi så oss nødt til å oppgradere levestandaren. Når til og med Aslak gryntet på nesen (en harbarka bums fra Averøya) der han sto i bakgården og så på noen skarve madrasser, ble jeg nokså forbauset/skuffet over egen evne til å synes dette var akkuratt passelig.

Takket være ivrig hjelp av lokalbefolkningen (selvfølgelig grunnet økonomisk vinning) tok det ikke lang tid før vi hadde oppgradert hjemmet og innlosjert oss hos Imbrahim, en invandret sudaner som leide et hus av hos Yussuf (Joseph), en av storkarene bygda. Joseph, en lokal høvding født i 86 med et par koner og noen unger, er en kar som absolutt liker å orge og styre, og det skulle vise seg at han skulle være innblandet i det meste av vårt opphold mtp. logistikk og overnattinger.

Steinkvaliteten

Vi var alle rimelig spente på steinkvaliteten. Aslak og Johannes hadde allerede vært her en sniktur for noen år siden, noen av oss hadde prøvd sandstein over dammen mens andre inkludert meg selv kom med blanke ark.

De første dagene gikk med til å prøve rutene i gangavstand fra bygda. Med perfekt sommertemperatur bøy vi oss ut på enklere klassikerene og ble kjent med steinen. Det tok litt tid å bli trygg på kam- og kile-plasseringene, og vi ble vel aldri så varm i trøya som ved en bombeplassering på hjemmebane, men absolutt moro for unga. 

Med ruglete og artige rissformasjoner i kombinasjon med krimper, knagger og lommer på utsiden langs rissene var det en artig ny opplevelse. Ved enkelte annledinger var det mulig å bruke rissene kun til sikring mens man krimpet seg oppover på veggene på langs siden, eller motsatt ved å sette igang jammefesten og kun holde seg i sprekken, eller selvfølgelig å ta en frekk kombinasjon. 

Andre vegger var mye blankere og renere som ga få muligheter annet enn å jamme i kjent stil.

Steinkvalitet var varierende både på godt og vondt. Rapellfestene på de fleste klassikere føltes som oftest trygge med gode store limbolter, men det var ikke alltid like fornøyende å liste seg ned veggen når slyngene var tredd gjennom hull og rundt søyler. 

Barrah Canyon

Mye av klatringen ligger i gåavstand fra Wadi Village, men mye ligger også utenfor hvor det er behov for transport. Vi hadde mindre turer ut til steder for å by oss ut på kjente klassikere som «Merlins Wand», «The Haj», «The Star og Abu Judaidha» med flere. 

Omlag halveis uti oppholdet bestemte vi oss for turens første utflukt. Aslak pratet varmt om Barrah Canyon, et området en times kjøretur Nordøst for Rum Village. Med loveord som flertaulendgers riss, prima steinkvalitet, og ikke minst ro og stillhet uten 50 hunder som vær natt skulle krangle om søppelbøtta rett utenfor huset i bygda var vi solgt. 

Vi rasket med oss kammer og nøtter, tau og annet stæsj, snippet snøre på trillekofferten (Ja, noen valgte å virkelig pakke for chartertur uten å nevne navn) og dro av sted. 

Helt Texas

«Waterways», sa en av gutta rundt frokostgulvet morgenen etter, mens han pekte opp på de ulike rissene fjellene rundt oss hadde, og som vi ikke mange timer senere virkelig skulle få opplevde hva betydde.

Vi var fordelt på tre taulag på ulike ruter da været for under en time siden hadde snudd. Jeg og Henrik var kun på første stand da vi hadde loka litt rundt i forkant før vi fant linjen som virket mest bjudandes. Med mørke tung skyer som dumpet innover dalen, og torden som braket løs hadde jeg og Burvangen funnet oss godt til rette i en slags hule som var en del av rissystemet vi klatret. 

Stemningen var topp der vi befant oss godt i ly for regnet som snart pøste ned rett utenfor. Bygen var ikke noe spesielt langvarig, så vi regnet med det skulle tørke fort og vi kunne fortsette turen. 

«Livet kunne vært verre» sier jeg og bruker opp absolutt all karmaen min i utrykket, og omtrent før jeg får sagt siste ordet, kjenner det rasler noe sand ovenfra i risset, som treffer hjelmen min. Jeg titter oppover, og ser ikke mye annet enn en brun smørje av gjørme og vann rasende nedover mot standplassen. I løpet av sekunder settes dusjen på for fullt og vi forstår fort at her vil vi ikke være lenge. 

Vi er begge i fort igang med å gjøre klar for rappell. Ut med bremsen, tauene gjennom standplassen, enkel overhånd, lang tamp. Vi tar det så rolig som mulig selv om det er rimelig overkok i hodet. I løpet av minuttene vi har brukt for å gjøre oss klar har vannmengden virkelig eskalert, og vi befinner oss absolutt midt i det vi kan definere som en foss. Til tider sliter jeg faktisk med å få puste uten å svelge vann. 

Standplassen ser godt ut med en 4er og 8er nøtt, samt en gul Ailen. Ingen tid å miste, Henrik har kobla seg inn og er allerede på vei nedover. Jeg står igjen i hula og venter, stein på størrelse med knyttneven treffer meg i låret mens Henrik løser floker og spaghetti fortere enn man koker joikakaker.

«Tau fritt» ropes nedenfra. Jeg kobler meg inn og tar ny personlig rekord på 55-meteren, beina klasker i elva som er dannet seg ved innsteget, kobler meg ut og løper til siden i sikkerhet, helt Texas.

Resten av oppholdet i Barrah gikk heldivis smertefritt, vi tråkka varsomt mellom bygene selv om været for det meste er nokså stabilt og forutsigbart. 

Hjemreise

Vi hadde enda en liten ekskusjon ut til klassieren «The Haj» rimelig nært grensen til Saudi Arabia som bød på nok en fantastisk tur. Etter The Haj turen hadde vi noen få klatredager igjen før avreise hvor vi klatrer flotte linjer i nærområdet til landsbyen.

12 dager senere var det deilig å sjekke inn på hotell i Aqaba, ta seg den dusj og bruke siste side på boksershortsen. Med rundt 35 taulengder fordelt på en 7-8 ruter hadde vi virkelig fått testet ut hva Wadi Rum har å tilby. Vi holdt oss for det meste på kortere ruter på 4-7 taulengder og var fornøyde med det. Har man lyst på lengre tur tilbyr også området langt lengre ruter i de fleste vansklighetgrader.

Fornøyd med at sikkerheten ble ivertatt på best mulig måte til tross for høy spenningsfaktor og noe dumdristighet ved enkelte tilfeller var det digg å senke guarden igjen. På tide å planlegge neste tur.

Vi ses snart!
Mads, Aslak, Henrik, Johannes, Vegard, David og Børge.