Høgruta Royal - et vintereventyr
Tekst: Tore Røysheim / Foto: Tore Røysheim og Martin Reimers
Høgruta Royal er en vintervariant av en tur som går over de 7 høyeste i Norge på én uke som jeg har vært med på å etablere og guide sammen med Norønna Hvitserk. Som en utvidet variant på ski er ruta etter min mening en mer komplett versjon av Høgruta. Vår variant krysset Jotunheimen fra øst til vest og inkluderte de 10 høyeste toppene i Norge som vi gjorde uten bruk av hytter eller andre hjelpemidler underveis. Totalt går ruta over 15 topper over 2000 meter, ca 10.200 høydemeter og en distanse på drøye 120km.
Gutta på tur. F.v. Tore Røysheim og Martin Reimers.
Etter å ha ventet på et bra værvindu over flere helger siden påske, meldte Yr.no et supert værvindu siste helgen i mai. Endelig var det en åpning som gjorde at Martin Reimers og undertegnede hadde de beste forutsetninger for å kunne realisere drømmen om en lengre og mer komplett versjon av Høgruta på 4 dager. En viktig dimensjon på turen var å gjøre turen "unsupported" og slik sett som en liten ekspedisjon gjennom Jotunheimen.
Etter en uke med kartlesing og turplanlegging kombinert med nedgramming av sekker var vi klare til start med startvekt på rett under 14 kilo per sekk. Da hadde vi med mat for fire dager, nødvendig sikkerhetsutstyr, overnattingsutstyr, tau og klatreutstyr som må til på turen. Vi reiste oppover torsdagskveld og planla tidlig start på fredag fra Gjendeområdet.
Tropevarme den siste uka hadde bidratt til at snøgrensa hadde trukket høyere til fjells og hvor isforholdene på Gjende ikke gjorde det mulig å gå inn fra Gjendesheim som planlagt. Vi kjørte derfor ned til Russtangen og startet med skia på sekken inn Russdalen hvor vi slo camp for natten.
Kartplott over ruta vår.
Første dag på tur gikk vi over Russvatnet som heldigvis kunne by på is som var relativ trygg å gå på. Martin klarte å brekke staven da vi staket over Russvatnet, noe som brått endret stemningen inntil vi fant ut at en medbragt MSR skjøtestykke til teltstenger faktisk funket supert som en skjøtehylse til en brekt stav. Kombinert med en innovativ løsning med smeltelim og strips fikk vi den etterhvert til å sitte så bra at den nesten var som ny.
Over Russvatnet fulgte vi iskanten helt inn til Blåtjønodden hvor vi endelig kunne plukke høydemeter opp lia mot Surtningsue som vi planla å bestige fra øst.
Høydemeter
Fra toppen av Surtningssue (2.368 moh) kunne vi holde høyden ved å følge den lange fjellryggen mot Leihøe (2.330 moh) over Blåbreahøe via Østre Memurutinden. Der fikk vi noen fine høydemeter med nedkjøring i fin snø i en renne ned til Memuruskaret. Herifra skulle vi få med oss en av de 10 høyeste i Norge, østtoppen på Store Memurutinden (2.367 moh). Derfra kjørte vi ned Veobrean og ned til Skautflye som ligger på drøyt 1.590 moh. Fra Skautflye kunne vi endelig starte på oppstigningen av dagens siste topp; Glittertind (2.452 moh). En lang bakke i steikende ettermiddagssol. Vi fikk en fin nedkjøring fra Glittertind i strålende ettermiddagssol før vi på heftig gjennomslagsføre kom oss ned til Visdalen. Her gikk vi opp i lia ovenfor Spiterstulen for første overnatting. Det er utrolig hvor godt en Real turmat kan smake etter en lang og krevende dag med omtrent 52 km horisontal distanse, mange høydemeter og krydret med krevende skiføre med gjennomslag ned til hofta.
Lett opptak over skavlen fra breen under Surtningssue.
Dag 2
Våknet tidlig på dag to med friske bein og bestemte oss for at beste strategi ville være å gå oss rett opp til Galdhøpiggen via Keilhaus topp. Vel oppe på Galdhøpiggen (2.469 moh) klokka 09.00 kunne vi nyte toppen før formiddagsrushet med en fin nedkjøring ned mot Piggura. Der kjørte vi ned snøfeltene et stykke opp på Piggura for å holde høyde så vi kunne skli oss over Styggebreen i retning av Porten. Fra Porten lempet vi av noe vekt fra ryggen og sprintet opp på Veslepiggen (2.369 moh) før vi returnerte til Porten.
Tross hard snø var det helt fint å kjøre på ski ned Porten til Storjuvbreen. Målet var nå Skardstind (2.373 moh) som den siste toppen for dagen. Med god soleksponering i vestflanken på Skardstind var det bare å legge opp en strategi hvor alle snøfeltene måtte forseres høyt oppe under toppveggen. Tunge forhold med gjennomslag gjorde at vi valgte å gå opp via Nåla og langs ryggen fra Nåla til hovedtoppen av Skardstind.
Skardstinden med Nåla i bakgrunnen.
Ryggen fra Nåla til hovedtoppen er en fin egg, men tungt gjennomslagsføre i mye snø.
Tilbake på Illåbandet kunne vi kjøre ned i den etterhvert vante tunge sløsjen ut Nordre Illåbreen og ned til Leirdalen. Vi holdt skyggesiden av Illåbreen og hadde tildels fin snø før vi kom ut i den mer soleksponerte lia ned mot Leirdalen. Etter litt bushing med skia på sekken kom vi oss vel ned i Leirdalen hvor vi gikk vi ca 3 km oppover veien mot brua som krysser den flomstore Leira.
Som forventet var ikke brua lagt ut så vi krysset elva hengende under wiren.
Variert terreng på skitur i Mai men lett å gå på asfalten i Leirdalen.
Endelig kunne Martin, den tidligere Nordiske klatremesteren få litt klatrefølelse hengende under wiren på brua.
Deretter gikk vi opp de tusen høydemetrene opp Storebrean til skaret mellom Soksa og Sauen. Her ble det en middagsrast i solnedgangen før vi kjørte ned Smørstabbreen hvor vi holdt mest mulig høyde ned til Falkberget på Sognefjellet hvor vi slo leir.
Martin i kveldsstemning på Smørstabbreen. Her ser vi den fantastiske avslutningen av ruta, Gjertvasstind og Styggedalsryggen i bakgrunnen.
Dag 3
Dag 3 startet vi tidlig for å kunne krysse Sognefjellet på snøen som hadde satt seg over natta. Morsom navigering i et spennende terreng hvor vi optimaliserte ruta med mest mulig bruk av skyggepartier med god gli og konservere mest mulig høyde. Vi traff godt og endte opp rett sørvest for Keiserpasset hvor vi kunne jobbe oss oppover mot Gjertvassbreen som vi fulgte helt opp til Gjertvasskaret.
Fra skaret gikk vi opp til Gjertvasstind og deretter over Styggedalstindane. På grunn av smørmyke vinterforhold slo vi tidlig leir på Styggedalsryggen for å kunne starte klatringa på Centraltind med god snø. Styggedalsryggen i sol og fint vær må være en av norges beste campingplasser!
Norges fineste campingplass?
Mange morsomme passasjer på Styggedalsryggen.
Dag 4
Ved godt mot og uthvilte startet vi med å klatre Sentraltind (2.348 moh) på dag 4 på god snø. Først når vi endte sydvest-vendt på ryggen mellom Sentraltind og Vesle Skagastølstind (2.340 moh) møtte vi igjen på vårsnø. Vi valgte derfor å unngå galleriene over mot Mohns skar, men gikk opp via Vesle Skagastølstind med rapell ned til Mohns skar. Herfra kunne vi også se Slingsbybreen som vi skulle kjøre ned og la opp linja med god oversikt. Fra Mohns skar hadde vi enkel klatring på noe varierende snø opp til Storen (2.405 moh) som da var den siste av de 10 høyeste toppene på turen.
Vinterklatring opp til Sentraltind 2.348 moh.
Rappel ned fra Sentraltind.
Toppen
På toppen kunne vi endelig konkludere at vi nå hadde nådd turens siste topp og hadde nå besteget totalt 15 2000 meters topper deriblant de 10 høyeste i Norge. Det som nå stod mellom oss og en Cola på Turtagrø var det vi kalte «Desserten» på turen, sjarmøretappen ned til Turtagrø.
Endelig kunne vi sette beina på Storen og konkludere 10 av 10 topper.
Drama
Dramatikken startet nederst på den bratte delen av Slingsbybreen. Der er det to klippebånd som må passeres. Jeg kjørte først og stoppet i forkant av inngangen til et smalt snøfelt som tok oss forbi første klippebånd og ned til et snøfelt.
Dramatikken startet nederst på den bratte delen av Slingsbybreen. Der er det to klippebånd som må passeres. Jeg kjørte først og stoppet i forkant av inngangen til et smalt snøfelt som tok oss forbi første klippebånd og ned til et snøfelt.
Rett før ulykken.
Like etter ulykken, venter på helikopter.
Komplett tur
Høgruta Royal er en komplett tur som krever allsidig erfaring fra mange disipliner - fra tinderangling, klatring, skigåing og vinteralpinisme. Turen er lang og går i mye komplekst terreng som krever gode linjevalg og erfaring og trygghet med snø og is for å ha trygg og effektiv framdrift i eksponert terreng. Det er jo også en ekstra dimensjon ved en slik tur å ikke være avhengig av hytter eller andre «hjelpemidler», men kunne følge en sammenhengende linje på tvers av Jotunheimen over flere dager.
Det er en liten ekspedisjon som krever planlegging, breddekompetanse, fysisk og mentalt være i stand til å klare krevende dagsetapper og ikke minst et godt værvindu og stabile snøforhold da den går gjennom mye eksponert terreng. Vi er begge enige om at denne turen slik vi gikk den, rangerer høyt på listen over de kuleste skiturene i Norge.
Som initiativtaker til turen har jeg kalt den Høgruta Royal, inspirert av den klassiske «Traversée royale Mont Blanc». Den har fått navnet siden den følger en 41 kilometer naturlig linje som går fra dalbunnen i Les Contamines-Montjoie og opp 3.800 høydemeter til topps uten bruk av tog/gondol hverken opp eller ned.
På grunn av mildværet var det generelt krevende forhold. Det krevde bevissthet og gode valg på hele turen. Vi mente å ha kompetanse og erfaring til å mestre disse forholdene kombinert med at vi hadde god oversikt over snøforholdene etter flere dager på tur. Turen vår endte opp i Mohns skar og vi skulle ned. På grunn av beliggenheten bak Storen lå store deler av breen i skyggen og vi vurderte den som trygg med bevisst linjevalg. Vi har betydelig erfaring og følte oss sikre i våre valg med stort fokus på å redusere sannsynligheten for at noe skulle skje. Men til tross for en bevisst holdning og tiltak vi gjorde for å redusere risikoen, gjorde jeg en feilvurdering som gjorde at jeg løste ut et flak som nok lå over et lag med snø/sørpe som forårsaker et seriøst fall.
Det illustrerer ett av de viktigste prinsippene for trygg ferdsel på ski - velg turmål og linjevalg etter forhold. Når du først står i en situasjon er det vanskelig å risikovurdere da man alltid vil ha manglende innsikt i alle risikofaktorene. Her var det det som ofte kalles en Black Swan innen risikovurderinger. Det vil si en risikofaktor som utelukkes fra vurderingen da den i praksis ikke antas å være en risikofaktor. Mest sannsynlig var det vann som hadde blitt kanalisert til et avgrenset område og skapt lokalt spesielle forhold som ikke stemte med snøforholdene vi observert og erfarte på resten av breen. Med andre ord en lokal weak-spot som jeg var uheldig å treffe
Kompetanse og erfaring er viktig, men det er fortsatt mye vi ikke klarer få oversikt over i komplekst terreng noe som i sum utgjør en slags objektiv fare. På denne turen var jeg uheldig og traff på fellen som for meg så ut som fast snø/is på avstand men som viste seg å være sørpe. Kanskje hadde den holdt dersom jeg hadde passert 1m høyere opp eller ikke ligget i sving. Da ville jeg i ettertid ikke ant hvor nært jeg hadde vært en ulykke.
Denne vinteren har vi dessverre mistet flere dyktige fjellfolk som hadde betydelig erfaring og kunnskap om snø og risikovurderinger. Jeg innser at med en slik ulykke kunne jeg fort ha blitt en del av denne statistikken. Jeg hadde nok uflaks, men tross alt flaks når uhellet først skulle skje. Det viser viktigheten i alltid å gjøre konservative turvalg før man drar på tur med krevende snøforhold. Vi vil alltid gjøre vurderinger ut fra manglende innsikt i alle faktiske forhold noe som viser viktigheten av å alltid tenke på hvordan man kan redusere konsekvensen dersom uhellet er ute.
Hilsen
Tore Røysheim
Martin Reimers