• Gratis frakt over 1500, lynrask levering og enkel retur!
25% rabatt på nesten hele butikken - Klikk her!

Frirepetisjon av Skapelsen


Bakgrunn

I Litldalen ligger en stor vegg. Steinkvaliteten er gangbar og det er formasjoner som tillater både klatring og sikring. Den er solvendt og tørker fort, det er gode forhold tidlig på sesongen og den ser riktig flott ut, om enn noe skummel, bratt og stor, men det hører vel med. Allikevel går det bare to ruter på selve hovedveggen. Disse to er Skapelsen og Mitt Hjertes Trell. Skapelsen og Mitt Hjertes Trell deler samme linjeføring i toppveggen. Mitt Hjertes Trell er en aidrute gått vinterstid av Aslak Aastorp og Trond Hilde 24. februar - 7. mars 1995. De satte MHT i A3. Skapelsen er en friklatrerute gått i et push 30. juni til 1. juli 1986 av Anders Lundahl og Eva Selin på 19 timer. De satte den i 7+ og noterte at den var veldig seriøs. Eva og Anders klatret uten ryggsekk og gikk ned i klatresko. Kontrasten mellom rutene i veggen kunne ikke vært større og begge er fascinerende og imponerende vitnesbyrd om pågangsmot, ferdighet og eventyrlyst.

Veggen! Foto: Nelson Muir Neirinck.



Siden de to rutene ble gått har Aslak og Kasper Kotake vært og prøvd å friklatre Skapelsen på starten av totusentallet en gang. De overnatta på storhylla midtveis, som kan være en fin taktikk. Aslak og Kasper friklatret mesteparten bortsett fra cruxet, som de rett og slett ikke fikk til, en ærlig sak. Det er vel stort sett det som har vært av aktivitet i veggen som jeg har skjønt. Det skal nevnes at det går sommer og vinterruter samt at det har blitt gjort flere forsøk på veggene rundt det som kan sies å være hovedveggen i Tågveggen hvor MHT og Skapelsen går, men denne artikkelen tar for seg kun det som har skjedd i hovedveggen.

Tilbake til nåtiden så har Tågveggen ligget i underbevisstheten min siden jeg først begynte å klatre i Litldalen vinteren 2018 og så denne mastadonten av en vegg rett ved siden av storfossklassikeren Tågbekken. Ettersom jeg satte meg mer inn i skapelsesberetningen slo det meg at Skapelsen forekom som en ganske så mystisk rute. Jeg ble veldig nysgjerrig. Det var flere ting; førstebestigningsstilen, førstebestigerne, graden og ingen frirepetisjoner. Hvorfor var det ikke kø på innsteget som på Kjerag? Veggen er større og ruta tilsynelatende fin med tiltalende grad, i hvert fall på papir. Det var bare en måte å finne ut på; prøve. Og det skulle ikke stå på prøving. Fire forsøk ble det, før det gikk på det fjerde. De tre andre forsøkene sammen med Nelson (Neirinck) ble surra bort på tordenvær, for lite tid og off-route (som viste seg siden være on-route, det er nesten umulig å gå off-route, Skapelsen følger letteste vei hele veien).

Vår tur på ruta

En tidlig lørdag morgen startet jeg og Kalle Olsson å gå fra store parkeringa under Tågbekken. Vi klatra kjappt opp til kruxtaulengden der Kalle hadde et godt onsightforsøk før vi topptaua det en gang hver og så leda den på preplasserte sikringer en gang hver. Vi gadd ikke rense mellom forsøkene og hadde nok med å holde styr på betaen.

Starten på 4. taulengde. Foto: Kalle Olsson.

8. taulengde. Foto: Kalle Olsson.

Kveldstid på storhylla midt på på et tidligere forsøk. Foto: Eivind Hugaas

Vi fant at kruxet var en grådig hard 7+. Vi foreslår at grad på kruxet er 8, så får tiden vise om det stemmer. Etter kruxet toppa vi ut gjennom den delen av ruta som er den mest seriøse delen. Fjellkvaliteten ble noe dårligere, det var noen eksponerte utklatringer samtidig som vi var ganske slitne og ville hjem. Det føltes som toppen av veggen aldri dukka opp. Slik bør det kanskje føles om det skal kalles storvegg.

Kruxtaulengden! Diederklatring på sitt beste. Foto: Kalle Olsson.



Skumring over Litldalen. Foto: Kalle Olsson.

Når først toppen dukka opp var det prikken over i’en at siste krux var å mantle over haikjeften på veggen etter å ha hengt igjen alt av sekk og dårlig psyke på siste kamkile. Vi brukte 19 timer fra innsteget til toppen, tilfeldigvis samme som Eva og Anders.

Happy days i toppveggen! Foto: Kalle Olsson.

Det hadde vært kult om flere repeterer ruta, den er veldig kul og fremstår som en solid storveggs- og friklatretestpiece.

Topo og info

Fører som Nelson har tegnet samt fører for Mitt Hjertes Trell er vist her. De følger omtrent samme linjeføring i toppveggen. MHT tar en mer direkte linjeføring på taulengde 15 og 17 i Skapelsen-føreren, der Skapelsen følger mer friklatrevennlig terreng. Det er en bolt som er ute av rekkevidde på taulengde 15 som viser hvor MHT går. Aslak og Trond var litt slitne og ville hjem på tolvte dagen i toppveggen, det er forståelig, derfor er det noen borebolter på de siste 4 taulengdene. Aslak vil gjerne at disse fjernes. Det skjønner vi godt, de står rett ved naturlige plasseringer og utgjør ingen sikringsmessig hensikt. Jeg og Kalle fjernet et par av de, men det står igjen noen fordi det var ikke alltid andremann hadde fått med seg fastnøkkelen (nr. 13). Fint om de som kommer etter tar med en nøkkel og tar resten. Det står en litt merkelig bolt i taulengde 11 også, ta gjerne den også, om dere ser den (lett å bare gå forbi). Lavere i veggen er det noen bolter som er kjekke for standplass, disse blir det litt for dumt å fjerne når de først er der. Da gutta gikk MHT fantes ikke fører for Skapelsen og ingen visste egentlig hvilken vegg i Litldalen ruta gikk på (det er mange store vegger i Litldalen). Derfor var ikke gutta klar over at de bolta opp en allerede eksisterende frirute, selv om de kanskje ante det da de fant en kile midtveis. Her må det nevnes at vi også antar at vi fulgte Skapelsen, jeg tviler sterkt på at Anders og Eva klatret en annen linjeføring, den er veldig logisk. Anders og Eva laget ingen fører for ruta.

Topo for Skapelsen slik jeg og Kalle Olsson mener ruta går. Cred: Nelson Muir Neirinck, Eivind Hugaas



Det bør ikke være flere lag på ruta samtidig. Selv om den er blitt rensa en del gjennom 4 forsøk er det en del som fortsatt kan løsne ved belastning. Dette gjelder spesielt etter kruxet, der fjellet er av en noe løsere art. En del av standplassene er skjerma, men særlig gjennom taulengde 8 bør førstemann klatre forsiktig da sikrer er eksponert for alt som skulle komme ned samtidig som takene her er litt suspekte. Generelt anbefales det å klatre forsiktig, bortsett fra i kruxet, der er det bare å ta i det det går! Og bare så det er sagt så klatrer ruta veldig bra, og da særlig kruxtaulengden.

Telia har ikke noe særlig dekning i veggen, men Telenor har, det kan være greit å vite om.

Topo for hovedveggen på Tågveggen og Mitt Hjertes Trell tegnet av Aslak Aastorp. Sakset fra Klatrefører for Sunndalen gitt ut av Nordvesten Klyvarlag.

Anmarsj

Anmarsj gir seg litt selv, men anbefaler å parkere på parkeringa rett nord for Tågbekken for så å følge rødmerka sti som starter ved rødt skilt rett ved pumpehuset noen hundre meter nord for parkeringa der veien tar en sving. Følg stien til den når sitt høyeste punkt litt sør for loddelinja på ruta. Følg så terrenget opp i retning litt sør for ruta og sikt på den første og beste ura som etter hvert dukker opp. Følg ura opp til der første del av veggen møter ura omtrent 200 meter sør og ned for starten av ruta og følg bunn av veggen fram til innsteget.

Innsteg

Svaet på første taulengde er enklest å forsere ved å klatre litt ned sør/høyre fra toppen av gressrampa og så ut på noen gresstuster før man følger svaet litt klatrers venstre mot den store gresshylla. Det er mulig å klatre seg litt vill på usikra sva om man velger tilsynelatende letteste vei rett opp fra toppen av gressrampa.

Retur

Retur anbefales å gå via DNT-sti sør for Litltågkollen. Det er langt, men veldig snilt terreng å gå i. Det er mulig å få haik fra veien og ned til parkeringa på dagtid, erfaringsmessig. Det er mulig det går an å gå ned Styggedalen eller via stier mellom Litltågkollen og Styggedalen, men det er noe uvisst, men kan være verdt et forsøk. Vi var ikke gira på å gå oss vill i noe bratt, derav valgte vi DNT-sti, terrenget ned mot Litldalen er generelt bratt.

Trykk på bildet for større bilder