Freerider på El Capitan – Hvor vanskelig er det egentlig?
Øystein leder an opp Freerider, sjekk den taulengda! The Ear og Monster Offwidth skimtes i det fjerne.
Foto og tekst: Eivind Hugaas og Øystein Skutevik
Det er noe spesielt med å stå på bunn av El Capitan og tenke; «hvor vanskelig er egentlig Freerider…?», «han soloerte det jo…!». Jeg og Øystein dro til Yosemite for å få svaret på akkurat det spørsmålet. Her er historien fortalt i teipfarger slik at du slipper å reise helt over dammen for å finne ut av det samme! Teipfargene er som følger: grønn (lett), blå (litt vanskelig), rød (vanskelig), svart (vanskelig og hardt) og hvitt (veldig vanskelig og veldig hardt). Tanken er at det skal tilsvare det som finnes på et vanlig buldresenter.
Vi gikk ikke Freerider i fri, men vi ga den et skikkelig forsøk på blikk og hadde en rå opplevelse. Og vi er meget fornøyd med det vi fikk til og lærte underveis.
Å gå Freerider i fri er en stor prestasjon. Det krever bred klatreerfaring og en helvetes stamina. Selve klatringen taulengde for taulengde er ikke umulig, men det blir fort ekte når man har brukt to timer på en lengde og så skal heise de altfor tunge heisesekkene 50 meter mens andremann renser og følger så godt han kan. Man føler seg liten når klokken bikker ni om kvelden og man har klatret siden fem om morgenen og har fortsatt en time med camp-fiksing igjen før leggetid, med alarmen på fem igjen. Førstereisfølelsen sniker seg sakte inn når det er 30 varmegrader i sola og første crux er å tåle å ta på seg skoa, for ikke å snakke om å henge fast på verdens største kokeplate – El Capitan er nemlig i sola hele dagen. Det er med andre ord mange faktorer utenom selve klatringen som gjør det å klatre en storvegg som El Capitan i fri mulig. Heldigvis tar det kortere tid å få fremgang på disse faktorene enn med krimpestyrken, håndjammen og fotarbeidet.
Hvor vanskelig er Freerider tenker jeg, Skuta (til høyre, også kjent som Øystein Skutevik) har som vanlig svaret: Soft. Det var det bred enighet om.
Nederste delen av Freerider skiller seg fra resten av ruta og kalles Freeblast. Freeblast består av mye usikker svaklatring og ender i en lang nedklatring fra Mammoth Terraces til Heart Ledges. Det er vanlig å gå denne som en egen tur, nedklatringen gir en naturlig slutt. Fra Heart er det fem rappeller ned til bakken. Om man ikke er så nøye på frietikken kan man selvfølgelig rappellere nedklatringen til Heart. Vi gikk Freeblast som en dagstur. Det er fint for å få en feeling med steinen før man gønner på opp hele veggen. Steinen er veldig finkornet, og skiller seg noe fra annet fjell i dalen.
Ved siden av buldreproblemet er Freeblast den delen av Freerider som Honnold var mest spent på i forkant av solobestigningen. Det kommer av to taulengder med vedvarende svaklatring ispedd noen usikre punktcrux. Det første cruxet er godt dekket i Free Solo. Det andre er kanskje tryggere klatring, men fysisk litt hardere. Begge taulengdene kan minne om svaklatringen på Hornaksla, for å gi en god referanse. Vi gikk begge i første forsøk, noe som var veldig motiverende for å prøve å gå resten av ruta i fri. Teipfarge blå eller rød på svaveggen på begge lengdene avhengig av rutesetterens humør. Det kan nevnes at det også er et mer fysisk blått bulder et par taulengder før svacruxene samt noen flere punkter med usikker tynn klatring spredt utover Freeblast.
Noen ting endrer seg aldri! I første bildet har jeg nettopp begynt å drømme og i det andre lever jeg den. Det norske onsight-forsøket på Freerider ruller og går i beste velgående etter siste harde svataulengde er unnagjort på Freeblast. Monster Offwidth kan skimtes i det fjerne diagonalt opp til venstre fra meg. Ruta traverserer en del! Foto: Øystein Skutevik og mamma.
Etter svataulengdene på Freeblast møter man det som kanskje definerer El Capitan mest av alt: Kaminer og store riss. Half Dollar-kaminen er heldigvis ganske lett sammenlignet med kaminene høyere opp, her kan man kose seg med ryggen mot fjellet og se ned hele Freeblast. Til slutt kommer nedklatringen fra Mammoth Terraces til Heart Ledges, hele 60 meter! Mens kaminene er skumle er nedklatringene på Freerider bare gøy og litt rart. Her klatrer første- og andremann med slakt topptau, så det føles i hvert fall veldig trygt.
Vi brukte en dag på å heise sekkene opp til Heart via rappellruta og så et par taulengder videre opp til toppen av Hollow Flake slik at alt var stæsjet for the push. Å heise til Heart via rappellruta er vanlig taktikk, å heise opp Freeblast er til sammenligning en fryktelig tung jobb, tvilsomt at noen gjør det nå for tiden.
Fra Heart Ledges kommer begivenhetene tett. Til Lung Ledge får man klatre det som et blogginnlegg vi leste på forhånd refererte til som «the hardest move on rock». Om ikke verdens hardeste flytt på stein, så er det et riktig så kinkig svapunktcrux. Det består av en undercling og en kraftig smør. Det føles veldig committing å stole på bena her. Teipfarge solid rød. Dette omgikk Honnold via en lettere variant som han fant ute til venstre, men som er usikret. Frisoloister har den friheten at de ikke trenger tenke på hva som er mulig å sikre, bare hva som er letteste vei opp. Så kommer det som må være en av verdens lengste taulengder på en etablert rute; Hollow Flake. Denne taulengden ender på Lung Ledge. Ut av standplass kommer et hardt og usikkert svaflytt med teipfarge blå/rød før 50 meter med klokkeren diederklatring; nedover. Det er pumpende, men man kan klatre det fort. På bunn av nedklatringen er det fem meter til starten av flaket som til slutt blir så bredt at sekserkammen faller ut. Etter 50 meter med laybacking er man på høyde med sikreren igjen, 10 meter til høyre. De siste 20 meterne er usikret da risset er for stort for sekserkammen. Taulengden er altså 120 meter. Jeg hadde mobilen i lomma og for mye stæsj på selen til å klare å jamme låret i sprekken, alternativet ble bamseklemming av flaket. Det var panisk, jeg ble tatt på senga av redsel på en så lett gradert taulengde (femmertallet).
Hollow Flake, lite ante jeg hva dfe neste meterne hadde å by på. Foto: Øystein Skutevik
El Cap er i sola, om det var noen tvil. Foto: Øystein Skutevik
Traversen inn i Monster Offwidth går inn i sprekken et stykke under bildet, her har jeg klatret de første ti meterne og har begynt å få sving på sakene. Selv om det har bikket 25 varmegrader må fleecen være på for å ikke bli spist levende av granitten. Foto: Øystein Skutevik
Etter Monster er det fire taulengder opp til buldreproblemet, disse er ganske lette avhengig av hvilken variant man velger. Buldreproblemet er drithardt. Kokeplateeffekten var på sitt verste her så vi så litt på takene og dro i slyngene opp til signaturflyttet – karatesparket. Her går man fra en god incut venstre undercling og en stor positiv sloper på høyre hånd. Dette gikk jeg, det var veldig kult. For å få nok moment på foten var beste løsning en pogo. Det føltes veldig committing å falle inn i andre veggen. Helt absurd å tenke at det er blitt frisoloert. Teipfarge karatekikk: rød/svart. Antatt teipfarge bulder: hvitt.
Etter bulderet ble det ganske så full spiker via litt jamming og en fantastisk face-klatrings lengde. Eneste taulengden på ruta hvor i hvert fall jeg følte jeg hadde kontroll, her var det normale sportsklatreflytt rolige 800 meter over bakken.
Øystein Skutevik lader bicepsen før buldreproblemet.
Vi bivuakkerte under Enduro Corner, som så veldig greit ut – fra standplass. Klokken 7 om morgenen fem meter fra neste standplass dagen etter var det ikke greit i det hele tatt. Teipfarge enkeltflytt: grønn. Teipfarge hele greia; svart.
Standplassen i slutten av Enduro er hengende. Det var her verden valgte at alle de andre klatrelagene skulle ta oss igjen. Det var koselig, særlig når jeg valgte å miste min kjære Ocun sko ned hele veggen. Alle de andre så vantro på meg. Denne hendelsen gjorde at den lille friklatringslufta som var igjen i taulaget gikk ut og friklatringen ble lagt litt på hylla. Etter Enduro går man traversen, den er godt dekket i Free Solo og er en av de mer spektakulære taulengdene om man har overskudd til å ta inn over seg omgivelsene. Med en TC PRO med hull og langt mellom sikringene var det uansett ikke eksponeringen som sto i fokus, å finne sikringer å dra i var utfordrende nok. Traversen er hard, teipfarge rød, med klatring som minner veldig om Flatanger - store tak og lange flytt.
Etter traversen er det to lange og vedvarende taulengder som føltes desperate på fjerde klatredagen. Den første har 50 meter med ganske rett fram jamming. Bratt og veldig lett å gå tom for sikringer i rett størrelse. Cruxet på denne lengden er et bulder rett før standplass og har teipfarge blå/rød. Neste taulengde er veldig eksponert og bratt i starten, her har den teipfarge rød. Denne ender i en offwidth og en kamin som på et uforklarlig vis er på innsiden av El Cap. Disse er ikke så koselige; i likhet med resten av den brede klatringen i Yosemite. Siste seiersetappe er også offwidth og føltes ganske panisk da sola gikk ned, teipfarge grønn/blå (kan føles som hvitt).
1000-meters-blikket etter traversen. Den lange taulengden med jamming (tredje siste) er å se til høyre for meg.
Å toppe ut var utrolig deilig. Et annet taulag hadde satt igjen vann de hadde til overs, vi slukte det rått! Det gikk ikke lang tid før vi begynte diskutere hva som skal til for at vi kunne ha gått hele i fri. Det er i utgangspunktet en ganske sær lek det med friklatring av storvegger. Det er regler, men de kan bøyes og tøyes en hel del. Fordi, man henger jo i tauet på flere av standplassene og hva om man går en taulengde på topptau? Er det godkjent? Denne problemstillingen kommer nødvendigvis når man er to som begge vil gå det i fri. Alternativet er at en leder alt, dette gir en god stil for en i taulaget, men da må man nødvendigvis gå ruta to ganger sånn at begge kan lede alt en gang hver. Hva om man regner det som godkjent på taulagsbais, det vil si at hver taulengde må ha blitt gått i fri av en person i taulaget? Så kommer spørsmålet om man må sette alle sikringene på led for å få godkjent. På El Capitan er som regel en fribestigning godkjent for enkeltpersoner om man har gått alle taulengdene i fri og ledet i hvert fall en god del. Om man har satt sikringene på led er ikke så farlig. Det høres kanskje litt mykt ut, men det gir en del mening når cruxet kommer først etter 20-30 taulengder. Man velger stil selv er fasiten, og gjør det som gir den opplevelsen man ønsker. Vi var mest interessert i å klatre nytt terreng hver dag med mest mulig overskudd. Vi klatret derfor ikke Freeblast to ganger, som de fleste andre friklatrekandidater gjør. Det er nemlig ikke helt godkjent før man har gått alle taulengdene fra bunn til topp i et push, igjen et stilspørsmål. Ettersom vi ikke gikk alle taulengdene i fri uansett har det ikke så mye å si. Og; vi fikk svar på akkurat det vi lurte på!
Her er anbefalt lesing for nerdene og de som vil gå Freerider i fri:
Dan MacManus sin blogg, denne brukte vi mest
Hvordan er det føles å falle av på toppjuggen på Freerider