Klatring og Eventyr på Furunebba

^{Tekst og bilder: Aslak Aastorp}

Jeg er så utrolig heldig at jeg kan se rett opp en 1500 meter høy alpin storvegg fra soverommet i Furugrenda. Et privilegium for en aldrende klatrer som aldri helt har sluttet å drømme. 

Sydvestsida av Furunebba er en blanding av bratt skog brutt opp av flere barrierer med vertikal klippe. Høyre del av disse midtre klippepartiene under Furunebba er flere hundre meter høye og har per i dag fire fantastiske islinjer som avsluttes der skogen avtar. Det såkalte Furugalleriet. 

Over skoggrensen fortsetter fjellsiden med hamre og bratte gressbakker som kan være svært rasfarlige i vinterhalvåret opp mot en bratt toppvegg på ca 450-500 meter.

Jeg har i mange år tenkt på en mulig vinterrute opp hele fjellsiden. Anmarsjen er utrolig lang og ganske komplisert med store muligheter for å gå seg vill i den bratte skogen. Man må også forbi flere passasjer som krever klatring på anmarsjen.

Første forsøk ble gjort med sammen med Robert Ulfsnes i februar 2017. Jeg hadde planlagt en tur på to dager med minimal vekt. Dette ble for lite tid for oss og for kaldt om natta kun med tynn sommerpose uten telt. Vi nådde innsteget i toppveggen etter 1,5 dag og valgte en lettere vei til topps over de store snøflankene til venstre for toppveggen hvor vi toppet ut i tidlig solnedgang andre dag.

Juli 2017 klatret Berit Skjevling og jeg den planlagte ruta toppveggen. En veldig flott linje med fin bratt klatring på slutten, men altfor bevokst og ujevn til å bli en stor klassiker. Graden var på seksertallet. Ruta i toppveggen er 12 taulengder og ender rett opp på varden. Anmarsjen er lang også om sommeren. Ruta fikk navnet "Drømmefanger".

Seint november 2019 fikk jeg med meg Kasper Kotake og Kaj Søderin på det som endelig skulle bli en vellykket tur opp veggen i vinterdrakt. Vi brukte 2,5 dag på turen opp med to overnattinger i ruta på toppen av 3. og 9. taulengde. Ruta var langt jevnere med vinterforhold. Snøen var dårlig, men mosen var ypperlig for miksklatring.

Vi klatret nesten alt med isøks og stegjern, men måtte gå 2/3 av den bratteste taulengden med semi teknisk stil. Vi synes det blir litt meningsløst og sette en miksgrad når forholdene spiller så stor rolle. Enkelte passasjer ble en blanding av fri og miks uten vanter med is på takene. Den siste taulengden om vinteren ble gått til venstre for sommervarianten.

Turen tilbake til Hoåslia tok tid og krefter på grunn av snø og dårlig skare, men vi var nede før det ble mørkt mens snøværet satte inn. Ruta er veldig flott som vinterrute, men man må ha respekt for rasforholdene under hovedveggen og spesielt fra flanken til venstre for toppveggen. Det samles kolossalt mye snø der i løpet av vinteren og fra februar utløser sola ofte enorme snøras derfra.

Vi var et bra lag og hadde værforholdene på vår side og turen ble det eventyret jeg hadde håpet på i så mange år.

- Aslak