Snekjefossen og Storsalen

Snekjefossen: (Med Andreas: 24/10/23 – Med Tasio og Per Ola: 29/10/23)

Til tross for gode forhold i lavlandet (Drivdalen m.m.), så liker jeg etter god erfaring å lete etter sesongstarten i høyden. Alpine linjer, ruter som krever lite snø eller fosser som tørker ut når vinterkulden biter fast all form for tilsig i høyfjellet. Det siste karaktertrekket er et som gjelder en tydelig islinje på Kaldfonnas østlige arm som omfavner Kaldfonnholet. Jeg er nok ikke den eneste som har sett på den, da min aller første tur oppi Hovenmannen-Kaldfonna-området hadde akkurat denne linjen som mål sammen med Kjetil og Dag –  men uten å lykkes.  

Jeg har senere vært tilbake flere ganger for å prøve. Tidlig på sesongen, ofte med dårlig iskvalitet og enda dårligere psyke, har jeg flere ganger snudd på grunn av at ruta så for imponerende ut eller underarmene ikke klarte å hogge seg lengre oppover.

Men i år ble det annerledes! Isen var kanskje bittelitt tjukkere enn årene før? Motivasjonen var muligens litt sterkere? Kunne det være mulig at jeg selv til og med ble litt sterkere? I alle fall så tok jeg turen opp til isen sammen med Andreas. Etter litt soloering til oppunder det bratte klarte jeg å komme meg gjennom den første taulengden. Isen var nokså bratt og man kunne ikke sette skruer hvor som helst, så jeg var fornøyd når det la seg litt og jeg kunne sette en ordentlig stand. 





Andreas leda opp neste taulengde til en stand under et lite takoverheng. Etter det var det en taulengde som følte mye brattere enn den så ut fra bunnen. Heseblesende kom jeg under toppsøyla og Andreas fulgte etter ganske fort. Men der gikk vi litt tom for psyke. Søyla så egentlig grei ut. Og det var vel en mulighet å klatre rundt også? Likevel bestemte vi oss for at vi nok hadde klatret ruta. De siste ti meterne var vel ikke så farlig, eller? Så vi rappellerte. Men allerede på returen fikk jeg dårlig samvittighet. Man har jo ikke klatret en rute når man ikke har kommet seg til topps! Hvorfor kunne jeg ikke bare ha tatt meg sammen og «gunnet» opp det siste ti-femten meterne sånn at vi var ferdig med ruta? Resten av uka gnaget bestemmelsen vår på samvittigheten min. 

Heldigvis på lørdagskvelden fikk jeg overtalt Tasio og Per Ola – som tilfeldigvis var på Oppdal – til å slutte å drikke sprit og heller bli med på tur til Kaldfonna. Karene kunne jo overnatte hos meg istedenfor å våkne bakfull i en camper dagen derpå! 

Takket være sporene Andreas og jeg hadde tråkket bare noen dager før gikk anmarsjen en time fortere enn forventet. Det ble litt styr med deling av taulengder og bytte av leder i et taulag på tre, men vi kom oss greit opp til under toppsøyla igjen. 

Der prøvde Tasio seg på led, men allerede før han var ordentlig på søyla så sprakk den på langs. Den stive kulda dagene før hadde nok sørget for mye spenning i isen, så søyleklatringen ikke ble dagens alternativ. Heldigvis klarte Tasio å klatre rundt toppsøyla, gjennom noe bratt, delikat og til tross for kulden, veldig bløt is, før han måtte jobbe hardt for å lage en god stand i fjellet over isen. Endelig var det gjort, og nå på ordentlig! 

Uten gode klatrekamerater blir jo ikke sånne turer til, så jeg vil gjerne takke både Andreas, Tasio og Per Ola for å bli med på en tur jeg har sett så lenge på. Det var rått! 

Vi bestemte oss for å kalle ruta for «Snekjefossen». 1. tl: WI5 2. tl: WI3+  3. tl: WI4 4. tl: WI4+ (om man går søyla så blir det nok en solid WI5)

Storsalen: (12/11/23) 

Under en løpetur hvor målet var å ta bilder for den nye Innerdalsføreren ble jeg begeistret for Storsalen. Et mektig fjell langt inne der Storlidalen møter Innerdalen ved Porten. At fjellet ikke er så kortreist medfører nok at det ikke finnes så mange ruter på det. Men etter litt forskning på nett og samtaler med likesinnede folk fant jeg ikke mer en to klatreruter (med varianter) og en nedkjøring på østsida av fjellet. 

Med store forhåpninger tok jeg turen innover for å utforske fjellet i sin vinterdrakt. Til tross for lite nedbør hadde rennene fylt seg sånn passe med snø og is hadde formet seg på de brattere partiene. En linje, nesten rett opp gjennom østveggen, åpenbarte seg som bratt nok til å ha is, mixed og snø. Målet var klart!

Takket være de fine bildene jeg tok av veggen fikk jeg overtalt kona mi til å bli gira på den drøye anmarsjen på litt over en mil. Sekkene var nedlesset med overnattingsutstyr og bakrusen fra bryllupsdagsfeiringen i Trondheim fredagen før hadde lagt seg litt. Dagene er nokså korte for tiden og vi satte opp teltet i tussmørket. Det vil si å stikke to vandrestaver opp gjennom ventilasjonshullene for å holde opp teltduken oppe, da jeg hadde glemt teltstengene hjemme. - Kanskje bakrusen hadde noe å si under pakkingen likevel. Vi hadde det uansett koselig med pulversuppe, pulvermiddag og pulverkakao og det ble en rolig natt.

Vi ble litt overrasket av hvor lenge før soloppgang det ble lyst, og generelt så krever frokost, påkledning og pakking litt mer innsats når man våkner i en isdekket sovepose. Likevel kom vi oss av gårde i halv åtte-tida og klokka ni sto vi under ruta. Den var nok ikke det bratteste jeg har klatret, men så veldig artig ut! 

Ruta tok oss over noen is-lengder opp til grad WI3, en del mindre mixed partier (M2/3) og en kruxlengde med (litt råttent) alpin is (AI4?) som var litt utfordrende å sikre. Inn i mellom var det en del renner med ganske akseptable snøforhold! Som «cherry on the cake» ble det noen akrobatiske flytt for å snike seg rundt/over skavlen for å nå det flate topp-platået. Til sammen så klatra vi ni flotte taulengder fra bunn til topps med litt simul klatring på snørennene. For en tur å feire bryllupsdagen med! 

Returen tok vi på baksida (vestsiden) av fjelle, som kanskje ikke var dagens beste avgjørelse da det la til en ekstra mil på returen. Etter å ha studert norgeskart litt nøyere så går det nok an å gå opp mot Storsomrungnebba og gå ned nord-flanken eller ryggen på «pyramiden» (som ligger øst, foran Storsomrungnebba).