Alene i Franssons’ skispor 

Tekst og bilder: Finn Hovem

Blåisvatnet i Lyngen er en av de mest besøkte og fotograferte attraksjonene for turgåere i Lyngsalpene. På sommeren og høsten er det 4km og 189 høydemeter fra parkeringsplassen i Sørlenangsbotn. Du har mest sannsynlig sett bilde av vannet på en eller annen instafeed eller profilbilde. Jeg vet ikke om det er fargen på vannet som gjør at folk blir så begeistret, men blikket mitt har alltid vært fanget av den imponerende vestsiden av Store Lenangstind i bakgrunnen. 

Selv har jeg besøkt Blåisvannet flere ganger, men bare når den er islagt. Første gangen jeg besøkte vannet var når jeg kjørte Swift renna på nordre Jægervasstinden i 2017. Det er en virkelig stilig linje, den er bratt og eksponert og du må ta et rappel over en foss midtveis i renna før du forsetter ned til vannet. Denne linja ble først kjørt i 2012 av Andreas Fransson og Brødrene Salen. De hadde noen ganske heftige 2 uker her denne sesongen, som har lagt sine spor i Lyngsalpene med mange førstenedkjøringer. Jeg legger ingen skjul på at det er bloggpostene til Andreas og Lyngen Descents filmene til Bjarne som inspirerte meg til å besøke Lyngen for første gang, og etter hvert flytte til Tromsø i 2015 (Lyngen Descents).

Det er flere og flere som besøker Lyngen på ski, men det er mange måter å oppleve ski på. Selv opplever jeg skiglede på mange forskjellig måter. Jeg husker når jeg først begynte å stå på ski var det mest moro og lek, fartsfølelsen av å skli nedover på ski. Noen pudder svinger. Et hopp. En lang dag i trekket med gode venner. Etterhvert med feller så ble ski en mulighet for å reise og utforske nye fjellområder og til slutt større og brattere fjellsider. 

More is more
Bigger is better
Steeper and deeper
Harder better faster stronger
 

Jakten på progresjon og utvikling sniker seg stadig inn for å erstatte moro med selvtilfredshet. I 2015 tenkte jeg at det var klin kokos bannas crazy å kjøre ski ned Felix renna på Store Lenangstind som Andreas hadde gjort i 2012 (andreasfransson.blogspot.com). Felix renna er den smale hvite stripen som du ser på alle bildene i fjellet bak Blåisvannet. På 90-tallet kalte Stein Trondstad og Eivind Smeland den for Lenangsløypa, når de klatret den direkte linjen oppover midten på Øst siden til store Lenangstind. Skilinjen har 120 meter med rappellering over is og et overheng, så en lang og eksponert travers på en liten hylle, før du så kommer inn i en annen renne for å unngå mye fin miksklatring. Min persepsjon av denne linjen har sakte, men sikkert endret seg, og siden en tur i 2019 har jeg ikke klart å tenke på noe annet hver gang jeg kjører forbi Sørlenangsbotn.

Klart, sånn bratt skikjøring er så åpenbart farlig og risikofylt at det kan virke arrogant å i det heletatt mene at jeg har noe der å gjøre. Det er heller ingen bærekraftig måte å stå på ski på, uansett hvor erfaren man er. Men likevel er det noe med estetikken av slike linjer som tiltrekker meg. Tanken om at noe som er så nært (i avstand) kan likevel by på så mye usikkerhet, gnager i bakhodet. Årevis av spenning som motiver en til å holde kroppen og hodet i god form, slik at en kan slippe seg løs når forholdene er riktig.
 

Jeg gikk anmarsjen til Blåisvannet sammen med Johanna og Ada. De skulle kjøre Hastingsrenna på sørsida av fjellet. Det var hyggelig å startet dagen i lag med dem. Etter hvert fortsatt de mot Lenangskaret, mens jeg gikk alene opp en renne til sadelen mellom Lille og Store Lenangstind. 

Det var bygevær som kom og gikk, med delvis nullsikt. Heldigvis kunne jeg veien godt siden jeg hadde vært her sammen med Isaac tidligere i vinter når vi kjørte nordøst-sida av fjellet. Selv om sikten ikke var perfekt var snø forholdene riktig, og viktigst var at hodet mitt var på riktig plass. Det var myk snø, men ikke bunnløs pudder. En perfekte balansert snø; ikke for tung til å legge et 1000 meter bootpack alene i, ikke for hard til å kjøre bratt og eksponert, samtidig som det er stabilt snødekke. 

Det ble ingen fartsrekord oppover, selv om sekken var relativ lett. For utsyr hadde jeg med TLT 8 Carbonio, Blacklight 74, 2 isøkser, hybrid stegjern, en lett sele, 2 isskruer, abalokov krok, et lite kile sett, noen bankebolter, 60 meter dyneema tau, dun jakke, GoPro, noen kjeks og en halvliter vann. Jeg fikk et lite glimt av sola på toppen av ryggen før skydekket tettet seg til igjen. Det var ikke særlig mye utsikt akkurat da så jeg tok ikke mange bilder, men byttet om fra stegjern til ski. Fra toppryggen er det svært komplekst terreng for å komme seg inn i hovedrenna. Her er det bratt og eksponert med masse klipper som må traverseres over. Det ble en forsiktig framgang, men med litt sidestepping klarte jeg å komme meg nedover et stykke før jeg måtte ta av meg skiene. Her måtte jeg bytte tilbake til stegjern for så å klatre opp en rygg, og over til hovedrenna på skikjørers venstre. 

Nå hadde jeg kommet unna den komplekse delen av terrenget og kunne nyte flere hundre høydemeter fin, vedvarende rennekjøring. Det var kremføre så jeg økte farten og la hoppsvingene på hylla frem til de siste 50 meter hvor snøen gikk over til is. Renna er så lang at du glemmer av og til hva som ligger under deg og bare nyter svingene, men nå var isøksa i hånda og hver sving nøye kalkulert. 5 meter over isen bytter jeg tilbake til stegjern og klatrer ned uten sikring til isen blir bra nok til å lage en abalakov. Med 60 meter tau kan jeg kun rappellere 30 meter om gangen, så jeg er glad når isen er tjukk og tar en lang skrue.

På de to første rappelene var isen tjukk og god. Men den ble tynnere og tynnere jo lenger ned på svaet jeg kommer. På den tredje rappellen var ikke isen lengre bra nok til at jeg stoler på en abalakov, så jeg bruker litt ekstra tid på å lage to. Langt under meg ser jeg Johanna og Ada kjøre ski nedover mot Blåisvannet. De skal nok rekke ferga tilbake til Tromsø, men det er hyggelig å vite at noen vet hvor jeg er. På den fjerde rappellen er ikke isen bra nok for en skrue, og fjellet under er så kompakt at det er vanskelig å sette noen sikringer. Til slutt får jeg satt inn en bankebolt og en liten kile. Hverken bankebolten eller kilen er så god som jeg skulle ønske, men alternativet er å klatre opp fossen usikret. Jeg banker kilen godt fast med isøksa og utligner ankeret. Jeg belaster det flere ganger mens jeg henger fortsatt i de to abalakovene over meg. Til slutt er jeg fornøyd, ankeret er bra nok og jeg drar ned tauet. 
 

Ankeret holder til den siste frihengte rappellen. Jeg kveiler tauet og tar på meg skiene igjen. Nå er det en lang travers til venstre. Hylla holder snø, men det er ganske bratt, og jeg er ikke så mange meter over stupet under meg. Jeg prøver å kjøre så mye på ski som mulig, og det er et lite parti hvor jeg må hoppe fra en hylle til en annen. Veldig eksponert, men det går fint. Etter å traversere noen meter til er jeg nødt til å ta på stegjern igjen, for så å klatre opp og over en liten ryggformasjon, for videre å komme meg over til den siste renna. Det er en enorm lettelse å ta på skia igjen og for første gang ikke ha et stup under sålene. Jeg kjører ned til Blåisvannet. Tar en selfie, sender en melding til Johanna om at alt er bra med meg, for så å stake noen kilometer tilbake til bilen.

Lykkerusen av å fullføre denne linjen er enorm. Jeg kjenner ennå på det nå når jeg ser tilbake på opplevelsen mens jeg skriver denne bloggen. Når jeg reflektere over hva som har skjedd fra 2015 til 2020, så skjønner jeg at jeg ikke bare lyktes med å kjøre denne linjen ved å akseptere mer og mer risiko, men ved å bryte ned linjen i flere forskjellige utfordringer som jeg måtte takle. I de fem siste årene har jeg fått bedre lokalkjennskap til snøforholdene og fått betydelig mere erfaring med alpinklatring og brattskikjøring. Alle disse faktorene har gjorde det mulig å våge å møte usikkerheten når jeg følte forholdene var riktig.

Uansett hvilke turer som inspirer deg kan du reflektere over hva turene krever, hvilke ferdigheter du mangler, og hva du kan gjøre for å forberede deg. Så er du klar den dagen, når du endelig har fri og forholdene er riktig! Sånn kan du få årevis av glede av en linje, som du kanskje aldri får kjørt på ski!
 

Her er noe av utstyret Finn bruker på turen